LIVSSYKLUSEN TIL EN VOLVO

DESIGNET FOR Å VARE

Vi vet at biler påvirker planeten vår. Derfor bestreber vi oss på å få en bedre forståelse av miljøet og utvikle og bygge renere biler som varer lenger. Vi mener nemlig at det ikke er nok bare å bygge biler som beskytter deg og passasjerene dine. De må også være i stand til å beskytte verden rundt oss.

 

Da Volvo avduket konseptbilen LCP 2000 i 1983, var vi allerede kjent som en bilprodusent engasjert i nyskapende, miljøvennlige løsninger. Den viktigste grunnen var oppfinnelsen av katalysatoren lambdasonden syv år tidligere. Lambdasonden var et miljømessig gjennombrudd. Ved å omdanne varm, skadelig eksos til harmløse stoffer som forekommer naturlig i luft, reduserte lambdasonden utslippet av skadelig forurensing med utrolige 90 prosent sammenliknet med standardmotorer. Arbeidet vårt med å bygge miljøvennlige biler på en mer bærekraftig måte hadde imidlertid begynt allerede flere tiår tidligere.

Hverdagen med Volvo

Les mer om da vi møtte Volvo-entusiasten Peter Brobäck og tok en tur i hans Volvo 142 1973-modell.

Redusere, gjenbruke og resirkulere

I 1945 opprettet vi et byttesystem for reproduserte reservedeler. I dag er dette byttesystemet større enn noensinne og omfatter alt fra girkasser til elektroniske deler, alt sammen nøyaktig restaurert til originalspesifikasjonene. Men hvorfor bruke tid og krefter på å reprodusere brukte deler, når moderne produksjonsmetoder lar oss lage nye deler på null komma niks? Vel, en reprodusert del krever opptil 85 prosent mindre råmaterialer og 80 prosent mindre energi sammenlignet med en ny del. Det utgjør en besparelse på rundt 300 tonn aluminium og 800 tonn stål hvert år, noe som tilsvarer en reduksjon av CO22-utslipp på rundt 4000 tonn. Vi mener det er vel verdt innsatsen.

 

Vi hadde altså allerede et velfungerende byttesystem for reproduserte deler og en banebrytende katalysator på samvittigheten, så en bil designet for å være mer miljøvennlig burde tross alt bli ansett som en naturlig utvikling, og ikke som en bisarr kuriositet. Målet med LCP-prosjektet var å bruke de nyeste materialene og den nyeste teknologien til å designe en fremtidsrettet, miljøvennlig bil som var svært drivstofføkonomisk, trygg og klar til bruk innen år 2000 – derav navnet. Etter dagens standard ser disse målene fornuftige og realistiske ut, men i 1979 var dette en nærmest utenkelig kombinasjon.

 

Bygget for å vare

Under utviklingen av bilen ble ulike typer plast, magnesium og aluminium mye brukt i designen. Disse materialene ble valgt fordi de var lette, tilgjengelige og – viktigst av alt – gjenvinnbare. Dette var en bil som ble bygget for å vare – i en eller annen form. En annen fremtidsrettet egenskap ved LCP 2000 var at den kunne kjøre på alle slags oljer, for eksempel rapsolje. Det var imidlertid ikke alle som hadde sansen for en bil som luktet svakt av fiskepinner hver gang den suste forbi.
 LCP 2000 står nå utstilt på Volvo-museet, men prosjektet fortsetter å være en inspirasjon for måten vi bygger biler på – med bærekraft og miljø i tankene. I dag kan man gjenvinne metaller, oljer, væsker, gummi og enkelte plastkomponenter tilsvarende minst 95 prosent av vekten til en Volvo, mens 85 prosent kan resirkuleres. Volvo Cars' miljøstrategi omfatter nå miljøpåvirkningen gjennom hele bilens livssyklus – fra utvikling, bruk og service til resirkulering når bilen kasseres og syklusen begynner på nytt. 

 

PRODUKTENES LIVSSYKLUS

BÆREKRAFTIGE LØSNINGER