Den vakre veien

På Vestlandet kommer menneskelig oppfinnsomhet og dramatisk natur sammen i noen av verdens mest utfordrende og spennende veier. Vi valgte å møte dem i den nye S60.

TEKST: LEO WILKINSON | FOTO: JOHN WYCHERLEY

Den nye Volvo S60 sportssedan: bygd for engasjerende kjøreopplevelser

Veien er ganske enkelt en forbindelse mellom ett sted og et annet. Likevel kan den være så mye mer. På riktig sted og i den rette bilen kan veien være en sinnstilstand – en forbindelse mellom person og sted. Samtidig kan den være noe vakkert. På Vestlandet er veien alt dette, og mer til. Her bukter veiene seg gjennom skarpe svinger, stiger og faller, dykker ned i dype tunneler og feier over store bruer og gjennom mørke skoger. Dette er et sted der nye, fantastiske naturopplevelser venter rundt hver sving og bak hver bakketopp. Hvis du savner den romantiske kjøregleden – der det er bare deg, bilen og veien – da er dette stedet for deg. Særlig hvis du, som oss, kan oppleve dette unike landskapet i S60, den nye sportssedanen fra Volvo.

Vi kjører to veistrekninger som regnes blant verdens mest spennende, morsomme og utfordrende. Det buktende fjellpasset Trollstigen og den berg-og-dal-bane-lignende Atlanterhavsveien ligger litt over 100 kilometer fra hverandre. Dette er forholdsvis korte veistrekninger, men de har blitt reisemål i seg selv. Folk fra hele verden kommer hit for å oppleve dem. Målet vårt er å kjøre begge strekningene og få med oss alle interessante adspredelser på veien. Vi er her først og fremst for å nyte kjøreturen.

Utgangspunktet vårt er Trollstigen, en fjellvei som sikker og sakker seg oppover og nedover en bratt dal. Veien ble åpnet i 1936, og det høyeste punktet ligger 850 meter over havet. Omgivelsene er spektakulære, med steinete bakker og – i hvert fall når vi besøker stedet – snødekte topper og glødende senhøsthimmel. Når vi kjører ned passet, tenker jeg på hvordan turen har fått frem det beste av S60 – de utrolig behagelige setene, for eksempel, og et senterdisplay med berøringsskjerm som er like lekkert å se på, som det er lett å bruke. Jeg har også fått oppleve nøyaktig hvor rask denne T6 R-Design-modellen er. Svaret er – under de rette omstendighetene, selvfølgelig – «veldig».

Nå får jeg muligheten til å oppleve denne dynamiske sedanen i ti graders helling og de elleve hårnålssvingene i Trollstigen. John, fotografen vår, får meg til å kjøre opp og ned de krappe svingene og de korte, rette strekningene flere ganger før han sier seg fornøyd med bildene. Jeg er bare glad for å imøtekomme ønsket, for denne bilen er en nytelse å kjøre. S60 føles enestående velbalansert, og når de krappe svingene plutselig dukker opp, bruker jeg hendlene på rattet til å gire opp og ned. Dette er en bil konstruert for kjøreglede. Forhjulsopphenget med doble A-armer bidrar til den presise styringen, mens Volvos innovative integrerte bakhjulsoppheng holder vekten på et minimum, noe som gir bilen spreke kjøreegenskaper og god respons.

Trollstigen er et sted hvor kjøremodusene til S60 virkelig kommer til sin rett. Denne funksjonen lar deg skreddersy responsen til motoren, automatgirkassen, styringen, bremsene og stabilitetskontrollsystemet. Jeg velger Dynamic-modus og nyter følelsen når den skjerper S60s responser og gir bilen litt ekstra «brodd» gjennom kurvene. De raske tilbakemeldingene fra veibanen bidrar til følelsen av full kontroll, så jeg lar meg ikke skremme av den stupbratte skrenten på den andre siden av autovernet. Den største faren her er faktisk utsikten. Hver sving gir et nytt, distraherende glimt av dalen som brer seg ut nedenfor, og av selve veien som bukter seg frem og tilbake som en kveil med kokt spaghetti.

Jeg holder øynene på veien, og før vi vet ordet av det, har vi lagt Trollstigen bak oss og tråkler oss gjennom en skogkledd dal. Jeg velger kjøremodusen Individual, som jeg allerede har programmert med min egen kombinasjon av egenskaper – dynamisk for styringen og komfort for fjæringen. Dette er en kombinasjon som passer perfekt til kjøreforholdene: Den kompenserer for veibanens arr etter bitende norske vintre, men gir meg samtidig kvikk respons når jeg dreier på rattet.

Når vi nærmer oss Åndalsnes, bestemmer vi oss for å ta omveien om Trollveggen. Vi er nesten alene på den brede veien, noe som gir S60 muligheten til å strekke på bena, mens jeg benytter anledningen til å velge Comfort-modus. Den optimaliserer bilens innstillinger for å gjøre den enda mer komfortabel på langkjøring. Vi legger kilometerne raskt bak oss, og snart dominerer den enorme Trollveggens utsikten. Dette er Europas høyeste loddrette fjellside og nok et eksempel på det dramatiske landskapet i denne delen av Norge, som gir deg følelsen av å leve på naturkreftenes nåde. Trygt forkjælt i det eksklusive interiøret på S60 snur vi og setter kursen mot Molde, som er neste stoppested.

Vi kjører videre før daggry neste dag. Ute er det vått og kaldt, men den nydelige kupeen til S60 gjør at vi gleder oss til reisen. Firehjulstrekket, som er standard på T6-modellen, gir betryggende veigrep når vi forserer de glatte veiene ut av Molde. Vi setter kursen nordover. Naturen rundt oss er mindre dramatisk enn i går, men når dagslyset kryper over horisonten, oppdager vi at vi er omgitt av majestetiske fjell og innsjøer. Dette er et sted med en tilsynelatende uendelig evne til å engasjere følelsene.

Når vi kommer til Vevang, ser det ut som om himmelen åpner seg for å fortelle oss at vi nærmer oss slutten av fastlandet. Og så dukker den opp foran oss – den umiskjennelige silhuetten av Storseisundbrua. Like plutselig dukker veien ned en bakke, og brua er ute av syne. Nå er jeg ivrig etter å komme frem, så jeg trykker på gassen, og T6-motoren reagerer kraftig. Vi runder noen flere svinger, og bebyggelsen på hver side av veien begynner å tynnes ut. Plutselig er vi omgitt av vann. Dette er Atlanterhavetsveien – en 8,3 kilometer lang hyllest til kløkt og besluttsomhet. Det tok seks år å bygge veien, som ble åpnet i 1986 og forbinder en gruppe øyer til fastlandet.

Selve veien er bemerkelsesverdig, men Storseisundbroa er midtpunktet. Sett sørfra kan den ved første øyekast minne mer om et tårn enn ei bru, der den lener seg oppover og utover. Veien ser ut til å slutte midt i luften. Det er lett å forstå hvorfor noen kaller den «veien til ingensteds». Etter hvert som du kommer nærmere, blir bruas sanne profil avslørt og den optiske illusjonen knust. Hellingen på åtte grader er imidlertid en skremmende opplevelse, men S60 klatrer uanstrengt, og det sofistikerte hjulopphenget holder bilen fullstendig stabil mens veien stiger og sidevinden blir kraftigere.

Store bølger bryter under oss mens vi nærmer oss toppen. Plutselig er vi over toppen, og roen senker seg. Veien folder seg ut foran oss og slynger seg mellom fjell og sjø. Det føles som en ny invitasjon til bare å kjøre videre, for å nyte mer av det denne bilen – og dette landet – har å by på. Og det er en invitasjon vi mottar uten å nøle.