TROMSØ

NORD-NORGES MAGNETISKE TILTREKNINGSKRAFT

Nordlyset er en viktig grunn til at folk ønsker å oppleve Tromsø. Men hva er grunnen til at så mange velger å bli igjen?

«Jeg er ingen fisker. Hendene mine klamrer seg fast i den isete relingen på fiskebåten som tøffer seg inn Balsfjorden i Tromsø. Jeg kjenner lukten av dagens fangst som henger på dekk. De frostbitte kinnene mine er stive, håret er fullt av rim i tuppene og jakken er dekket av snø. Kroppen verker. Jeg er ingen fisker.»

 

Nordens Paris

Kystbyen Tromsø ligger i Troms fylke – langt nord for polarsirkelen – midt i smeltedigelen der Norge, Sverige, Finland, Russland og Lappland møtes. Omgivelsene er preget av barsk natur. Markerte fjelltopper tårner over krystallklart vann, kritthvit snø strekker seg milevidt, og alt ser ut til å være rammet inn av majestetiske grønne, røde og lyserosa gardiner – nordlyset. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor opplevelseslystne mennesker fra hele verden samles her, men det har ikke alltid vært slik. Tromsø ble grunnlagt i 1794, og ble først beskrevet som mørk, fattig, primitiv, tilbakestående og med et forferdelig klima. Byen fikk tilnavnet «Porten til Ishavet», og var bare et sted som polarforskere passerte på vei ut på ekspedisjon.

 

Da ryktet endelig begynte å spre seg om Tromsøs isfrie havn og rike fiske, tok det imidlertid ikke lang tid før eventyrlystne sentraleuropeere kom på besøk. Dermed begynte Tromsø utviklingen mot den kosmopolitiske byen den er i dag. På slutten av 1800-tallet trengte lokale båter og lasteskip fra Frankrike, Tyskland og Storbritannia seg sammen langs havnen, der kjøpmenn solgte nyslaktet sel, hval og moskus. Da Hurtigruten kom i gang i 1893, begynte byen snart å ta imot turister fra hele verden. Amerikanere, dansker, briter og italienere som forventet å finne et usivilisert, fattig samfunn, ble gledelig overrasket over å oppdage hvor gjestfrie og kultiverte nordmennene var. Etter dette ble Tromsø kjent som «Nordens Paris».

 

Kommunisere fra hjertet

Når jeg ankommer Tromsø, blir jeg ønsket velkommen av en snøstorm. Jeg tar drosje til hotellet, som ligger på havnen, like ved der Hurtigruten legger til. Hundrevis av reisende strømmer forbi; alle sammen snakker forskjellige språk, men kroppsspråket deres er universelt: Med ansiktene skjult dypt inne i hettene på de fargerike vinterjakkene sine lister de seg forsiktig langs det isbelagte fortauet til hotellet. De er nærmest hypnotisert av været. Jeg rekker ikke å utveksle mer enn noen få ord med en gruppe japanske turister, før jeg også må stoppe opp og se mot himmelen. Få minutter etter har ettermiddagen gått fra snøstorm til fullstendig stille, klart og midnattsblått. 

 

Etter nedgangen i fiskeindustrien på 70- og 80-tallet, ble Tromsø tvunget til modernisering. I dag huser byen flere regionssykehus og høyskoler. Tromsø vokser med omkring tusen innbyggere i året, og har et aktivt kulturliv. Dette er særlig viktig om vinteren, når det evige mørket kan gjøre tilværelsen kjedelig. Polarnatten, som i Tromsø varer fra 21. november til 21. januar, har imidlertid sin egen sjarm. Daggry på denne tiden av året er noe å få med seg, selv om det er over på et øyeblikk. Polarnatten gir også den beste muligheten til å få et glimt av nordlyset, og Tromsø er ett av verdens beste steder å oppleve fenomenet. Derfor er det slett ikke noe uvanlig syn å se store grupper turister på evig søken etter aurora borealis. 

 

-

Naturen i Tromsø er spektakulær. Men den er ikke mer imponerende enn varmen til de som bor her.

Landskap med sjel

Dagen etter stiger jeg inn i min XC60 og setter kursen videre. Solen stråler gjennom frontruten, og brøytekantene langs den smale veien er nesten to meter høye. Det føles som om jeg kjører inn i en snøblind tunell til en uoppdaget verden, men Sommarøy er langt fra uoppdaget. Reisemålet mitt ligger bare en times kjøretur fra Tromsø, og er tydelig avmerket på navigasjonssystemet i min Volvo. En møtende bil nærmer seg, og jeg holder pusten og bremser ned til bilen nesten står stille. Føreren av den andre bilen lar seg ikke merke med noe. Han farer forbi med få centimeters klaring til brøytekanten og bilen min. Reisemålet mitt åpenbarer seg i det fjerne. Grunne fjorder glitrer som aluminiumsfolie i solskinnet som omgir Sommarøy. Landskapet er inspirerende, nesten spirituelt – en perfekt kombinasjon med den elektroniske musikken som fyller bilen. 

 

Vi er 300 kilometer nord for polarsirkelen, men klimaet er relativt varmt her, takket være Golfstrømmen. Det varme vannet fra Mexicogolfen holder gjennomsnittstemperaturen midtvinters på omkring -5 °C. Vinteren er imidlertid lang og uforutsigbar, og det er ikke uvanlig å oppleve alle fire årstider i løpet av én dag. Jeg kjører videre rundt Sommarøy, og uten forvarsel er jeg plutselig omgitt av et tett og rasende mørke. Jeg befinner meg nok en gang midt i en snøstorm. 

Tapperhet i arvestoffet

Tromsø er en by med sterkt samfunnsengasjement, og kvinnene er kanskje den viktigste årsaken. Mens mannfolkene var på sjøen, var kvinnene hjemme og holdt liv i lokalsamfunnet. Det virker som at menneskene her setter pris på samvær og samfunnsengasjement. Tromsøs beskjedne begynnelse har lært dagens innbyggere å utnytte hver minste mulighet. Det ser ut som de har arvet livskraften og villigheten til å eksperimentere, fra forfedrene sine, som ofte ble tvunget til å improvisere og klare seg uten sikkerhetsnett i livet. Innbyggertallet er tredoblet de siste 40 årene og er nå på 70 000. Byen har etter hvert blitt et høyteknologisk mekka som tiltrekker seg innvandrere, forretningsfolk, turister og vitenskapsfolk fra hele verden. Over 120 nasjonaliteter er nå representert her. Tromsø er en vennlig by som tidlig oppdaget hvor verdifullt det er å være åpen. Innbyggerne er interessert i besøkende og ønsker nye kulturer velkommen. 

 

Kronen på verket

Mens jeg ser ut over den kalde relingen på fiskebåten, innser jeg at jeg ikke er noen fisker. Jeg har ikke arvet noen mange hundre års tradisjon for å tåle den barske, iskalde sjøen. Øynene mine er ikke programmert til hele tiden å finkjemme landskapet etter plutselig fare eller muligheter. Naturen i Tromsø er majestetisk, høyreist og skinnende blå. Jeg er kanskje ingen fisker, men sjøen her er et syn som alle kan nyte. Naturen i Tromsø er overveldende, men varmen jeg opplever fra menneskene som bor her, er minst like imponerende. 

Naturen i Tromsø er et kongerike, og innbyggerne i byen er kronen på verket.

VOLVO XC60

HJEMME OVERALT